Vevkjerringer

Vevkjerringer er ikke å regne som skadedyr, men de kan tidvis forville seg inn i bygninger, særlig om natten.

De er raske klatrere som beveger seg oppover husvegger og inn gjennom åpne vinduer på jakt etter mat eller ly.

Hva kjennetegner vevkjerringer?

Vevkjerringer (Opiliones) hører til edderkoppdyrene og har – som alle disse skapningene – fire par bein. Så langt er det påvist 23 ulike arter av vevkjerringer i Norge, men eksperter tror flere arter vil bli oppdaget etter hvert. Utseendemessig er de lett gjenkjennelige med sin lille, eggformede kropp og svært lange bein, som kan gi dem en samlet diameter på opptil ti centimeter, selv om selve kroppen bare er noen få millimeter lang. De mange små fotleddene i hvert bein gjør dem spesielt myke og fleksible, slik at dyret kan bevege seg smidig gjennom vegetasjon og over ujevnt terreng i stor fart.

Blant folk er det vanlig å bruke kallenavn som "langbein" eller "stankelbein" på vevkjerringer, selv om sistnevnte egentlig sikter til en annen type insekt. Det nest fremste beinparet på vevkjerringen er lengst, og øverst på kroppen sitter to små øyne, plassert på en forhøyning foran midten. Lengst fremst finner man også palper med små sakseklør, men disse klørne er ufarlige og inneholder ingen gift.

Livssyklus og levevis

Vevkjerringer er hovedsakelig rovdyr og lever av små insekter, larver, meitemark og lignende, men de spiser også åtsler og kan tidvis gnage på sopp og plantemateriale. Byttet fanges med beina, før det føres opp til palpenes små klosakser som brukes til å håndtere og spise maten.

Eggene legges på skjermede og fuktige steder som i jorden, i mursprekker eller i sprekker i treverk. De største artene kan legge mellom 200 og 300 egg. Gjennom flere hudskifter vokser ungene gradvis, før de blir kjønnsmodne etter 6–9 måneder.

De norske artene av vevkjerringer har varierte miljøpreferanser. Mens én art kan finnes over hele landet, til og med i høyfjellet, er de fleste andre hovedsakelig knyttet til løvskog eller menneskeskapte miljøer i lavlandet, som hager og parker. Det er ofte disse artene vi ser hvilende på husvegger om dagen. Om natten kan de raskt bevege seg opp fasader og inn i hus, særlig på sensommeren og høsten, selv om enkelte arter er mer aktive i sommerhalvåret.

I naturen kan vevkjerringer finnes både på bakken, i vegetasjonen og i trær, der de jakter på mat.

Forsvarsmekanismer

Vevkjerringer har flere strategier for å beskytte seg mot fiender. En av de mest kjente er evnen til å ofre et bein dersom de blir fanget. Hvis noen griper dem i et bein, kan dette løsne, slik at dyret kan slippe unna. Dette er ikke tilfeldig, men en bevisst forsvarsmekanisme. Det avrevne beinet vil imidlertid ikke vokse ut igjen. Mange vevkjerringer man ser i naturen mangler ett eller flere bein, noe som indikerer at de har vært angrepet av fugler eller andre rovdyr som for eksempel biller.

En annen forsvarsmekanisme er deres stinkkjertler, som finnes på sidene av forkroppen. Disse kan avgi en illeluktende væske for å avskrekke angripere.

Er vevkjerringer skadedyr?

Nei, vevkjerringer er ikke skadedyr, og det er derfor ingen grunn til å bekjempe dem. Dersom de skulle forville seg inn i hus eller leiligheter, vil de raskt tørke ut og dø dersom de ikke har tilgang til vann. Den beste løsningen er å bruke en feiekost eller lignende for forsiktig å flytte dem ut igjen.

Vevkjerringer er fascinerende skapninger som spiller en nyttig rolle i naturen ved å kontrollere smådyr spredning. I stedet for å frykte dem bør vi derfor sette pris på disse elegante, men helt ufarlige edderkoppdyrene.