Klegg

Klegg (Tabanidae) er en familie av fluer som kan være svært plagsomme for både mennesker og dyr på grunn av deres smertefulle bitt.

På varme og solfylte sommerdager kan store mengder klegg forringe rekreasjonsmuligheter og turisme, samtidig som de kan stresse husdyr på beite.

Utseende

Klegg er middelsstore til store og robuste fluer.

I Norge finnes seks ulike slekter med varierende former, farger og mønstre.

Felles for dem alle er et bredt hode med store fasettøyne og kraftige, fremoverrettede antenner. Hodet er ofte like bredt eller bredere enn kroppen. Øynene har vanligvis markerte tverrgående tegninger som skyldes lysbrytning i fasettene.

Hannenes øyne møtes i pannen, mens hunnenes er adskilt av en pannestripe. Kroppen er ofte dekket av korte, fine hår, og bakkroppen er kjegleformet. Vingene er relativt store med tydelige årer, hvorav den som går mot midten av vingen har en karakteristisk Y-form ytterst.

De fire vanligste slektene i Norge er:

• Chrysops (blindinger): Middels store med skinnende gull- eller grønnfargede mønstre i øynene. Kroppen har lyse og svarte tegninger, og vingene har brede, mørke tverrbånd.
• Haematopota (regnklegg): Mindre arter som er grå til gråbrune. Øynene har også tegninger, men ikke like fargerike. Vingene har halvgjennomsiktige grå til svarte flekker som gir et spraglete utseende.
• Tabanus (storklegg): Inkluderer mange av de største artene, som kuklegg (opptil 25 mm lang med 50 mm vingespenn). Noen har fargesprakende øyne. Kroppen er kraftig og flattrykt, munndelene er korte og kompakte, og vingene er klare uten flekker.
• Hybomitra: Ligner Tabanus, men kan skilles på hår mellom fasettene i øynene.

Klegglarver er vanligvis lyse, langstrakte og smalner mot begge ender.

De har tydelige tverrgående ringer rundt kroppen og kan trekke inn både hode og bakkropp. Puppene er brune med synlige øyne, bein og vingeanlegg.

Utbredelse og Biologi

Klegg finnes over hele Norge der det er egnet habitat, ofte i fuktig og myrlendt skogsterreng, og de kan forekomme i store tettheter.

De regnes som dagaktive, selv om noen få arter er aktive i skumringen og de første nattetimene. Aktiviteten reguleres av temperatur, og de er mest aktive i solskinn. Regnklegger er et unntak og kan være plagsomme også i overskyet vær.

Både hanner og hunner spiser nektar fra blomster.

Hunnene trenger i tillegg blod for å utvikle eggene sine, og det er derfor bare hunnene som biter. De angriper vanligvis store pattedyr som kuer, hester, hjort, rådyr og rein, men nøler ikke med å suge blod fra mennesker.

Klegg lokaliserer sine ofre ved hjelp av lukt (CO2, oktenol, ammoniakk og fenoler) på lang avstand, mens synet tar over på nært hold. Store, mørke og bevegelige gjenstander oppfattes som pattedyr og er spesielt attraktive. Etter et blodmåltid utvikles eggene raskt og legges på fuktige steder.

De fleste larvene er rovdyr som lever av insektslarver i fuktig jord og råtnende trestubber, og mange er kannibalistiske. Noen arter lever av råtnende planterester og slam i grunne dammer.

Voksne klegg er gode flyvere og kan bevege seg over lange avstander, men problemer med klegg er ofte lokale. Siden larvenes livssyklus er knyttet til fuktige miljøer, holder de voksne individene seg vanligvis nær sitt opprinnelsessted.

Livssyklus

En hunnklegg kan legge 100-800 egg, som er 1-3 mm lange og legges i klaser på vegetasjon nær vannansamlinger som innsjøer, dammer og myrer. Eggene er lyse når de legges, men blir raskt mørke og harde. Antallet egg avhenger hovedsakelig av størrelsen på blodmåltidet.

Larvene klekker etter noen dager og gjennomgår 6-13 larvestadier. Klegg overvintrer som larver. Om våren forpupper larvene seg på tørrere steder, og voksne individer klekker etter 4-21 dager. Vanligvis har klegg bare én generasjon per år, men de største artene kan tilbringe flere år i larvestadiet og dermed ha en generasjonstid på 2-3 år.

Hos arter med én generasjon per år er det en viss synkronisering av klekking og flygeperiode midtsommers, da aktiviteten er størst.

Forskjellige arter opptrer til forskjellige tider, med flest vår- og sommerarter, mens høstaktive individer er sjeldne. Fra midten av august avtar kleggaktiviteten betydelig.

Skade

For mennesker i Norge er det største problemet med klegg deres blodsugende atferd, som gjør dem til en irriterende plage. I perioder med høy kleggtetthet kan dette ødelegge rekreasjon og turisme.

Klegg har store og sagformete munndeler, og et bitt kan gi en rød og kraftig hevelse, og noen kan få allergiske reaksjoner. De smertefulle bittene fører ofte til avbrutt blodsuging, slik at kleggen må angripe igjen eller flytte seg til en ny vert.

Denne vertsvekslingen øker risikoen for overføring av sykdomsfremkallende organismer som Franscisella tularensis (tularemi/harepest) og Bacillus anthracis (miltbrann), selv om sannsynligheten for smitte til mennesker i Norge er svært lav.

For husdyr på beite kan bittene føre til økt stress, vekttap og redusert melkeproduksjon. De åpne sårene etter bitt kan også føre til ytterligere blodtap, gi rom for sekundære blodsugere og infeksjoner, samt øke sannsynligheten for at spyfluer legger egg i såret (myiasis). I ekvatoriale strøk kan klegg overføre øyemark (Loa loa) til mennesker, men dette er ikke relevant i Norge.

Bekjemping

Bekjemping av klegg er vanskelig da det finnes få effektive tiltak for å regulere bestanden. Drenering av fuktige områder kan lokalt redusere larvenes utviklingsmuligheter, men det er usikkert om dette har en stor effekt på den totale bestanden, og det kan også være negativt for naturlig flora og fauna.

Det finnes ulike typer kleggfeller som kan redusere bittfrekvensen ved å fange aktive, blodsøkende individer, men disse har ingen bestandsregulerende effekt over tid. Myggmidler og andre insektsrepellenter har svært liten effekt på klegg. I kleggens høysesong er beskyttelse med klær den mest effektive metoden.

For beitende dyr kan fluebarrierer, skyggefulle leskur og åpne bygningsstrukturer bidra til å begrense problemet, da klegg foretrekker sol og normalt ikke flyr inn i bygninger.

Oppsummert

Klegg er plagsomme blodsugere som kan forstyrre både mennesker og dyr, spesielt om sommeren. De trives i fuktige områder, og bare hunnene biter for å få blod til eggproduksjonen.

Bekjemping er vanskelig, men fysisk beskyttelse og tilrettelegging for beitende dyr kan hjelpe. Feller kan redusere antall aktive fluer lokalt.