Brunhodereirmøll

Brunhodereirmøll (Niditinea fuscella), tidligere kjent som hønsehusmøll, er en liten møll i familien ekte møll (Tineidae), i nær slekt med mer beryktede skadedyr som pelsmøll og klesmøll.

Selv om den sjelden skaper problemer i vanlige boliger, kan den under visse omstendigheter formere seg i skinn, tøy og utstoppede dyr. I hønsehus derimot, er den en hyppig gjest og kan bli en irritasjon ved stor bestand. Heldigvis er den lett å kontrollere ved å fjerne larvenes matkilde.

Utseende

Brunhodereirmøllen er et relativt lite insekt med en maksimal vingelengde på 8 mm. Selv om vingespennet kan nå opptil 17 mm, virker den liten når den sitter i ro med vingene taklagt over kroppen. Forvingene har en brun til gråbrun farge med uregelmessige mørkere flekker, mens bakvingene er lysere og ensfarget gulgrå. Begge vingeparene har en tett besetning av lange hår langs bakkanten. Hodet er lysebrunt med et rødlig skjær, og bakkroppen er mer gråbrun.

Utseendemessig er det liten forskjell mellom kjønnene, selv om hunnen ofte er litt større enn hannen. Brunhodereirmøll ligner mange andre arter i norsk natur, og sikker artsbestemmelse krever ofte en nærmere undersøkelse av kjønnsorganene. Larvene er gulhvite med et tydelig mørkt hode.

Geografisk Utbredelse

I Norge finnes brunhodereirmøll naturlig i de sørlige delene av landet, med en nordlig utbredelsesgrense i Trøndelag. Likevel, på grunn av dens tilknytning til hønsehus, kan man treffe på den innendørs over hele landet. Opprinnelig stammer brunhodereirmøll fra Eurasia, men den har blitt spredt til de fleste verdensdeler og regnes nå som en kosmopolitisk art.

Livssyklus og Habitat: Fuglereir og Hønsehus som Hjem

Livssyklusen til brunhodereirmøll er tett knyttet til fuglereir eller andre steder hvor animalske rester samles. Larvene livnærer seg på fjær-, hår-, hud- eller pelsrester, men de har også blitt observert i lagrede vegetabilske produkter.

I Norge er brunhodereirmøll funnet i reir fra en rekke fuglearter, og fjær anses som en viktig næringskilde for larvene i deres naturlige habitat.

De voksne møllene er nattaktive og observeres utendørs fra mai til september.

Som det tidligere navnet hønsehusmøll antyder, trives arten spesielt godt i hønsehus.

Her utvikles populasjonen i en blanding av møkk, strø, fôrrester og fjær.

Generasjonstiden er relativt lang, og derfor finner man dem vanligvis i stort antall mot slutten av en eggproduksjonsperiode i hønsehuset.

Da kan de oppleves som en irritasjon og et skadedyr når de svirrer rundt, men bestanden reduseres kraftig når hønsemøkka fjernes og bygningen rengjøres mellom hvert innsett av nye dyr.

Skadetype og Bekjempelse

Brunhodereirmøll har liten økonomisk betydning, men arten har i noen tilfeller blitt funnet som skadedyr på skinn, i tøy og i utstoppede dyr. Under spesielle forhold kan bestanden øke betraktelig, men dette er uvanlig.

Hvis det har skjedd en oppformering av bestanden, er bekjempelse uten bruk av sprøytemidler relativt enkelt ved å fjerne næringsgrunnlaget for larvene. Dette kan innebære rengjøring av områder hvor larvene finnes, fjerning av gamle fjærrester, hår eller annet organisk materiale. I hønsehus er regelmessig rengjøring mellom innsett av nye dyr en effektiv måte å holde bestanden nede på. I boliger er det sjelden nødvendig med spesifikke tiltak mot denne møllen.

Oppsummert

Brunhodereirmøll er en liten møll som sjelden er et problem i boliger, men som kan trives i hønsehus og under spesielle forhold angripe skinn og tøy. Larvene lever av animalske rester, spesielt fjær. Bekjempelse er enkel og baseres på fjerning av larvenes næringsgrunnlag. Kjemiske midler er vanligvis ikke nødvendig.